Er du sexavhengig?

Den svenske Dysberoendeklinikens kriterier for sexavhengighet er følgende:


1) Du har gjentatte mislykkede forsøk på å motstå impulsen fra å engasjere deg i en seksuell/seksuelt relatert handling.
2) Du har en eskalerende følelse av spenning før den seksuelle/seksuelt relaterte handlingen.
3) Du har nytelse eller lettelse når man engasjerer seg i den seksuelle/seksuelt relaterte handlingen.
4) Minst 5 av følgende:
  • Engasjerer deg ofte i den seksuelle/seksuelt relaterte handlingen, eller forberedelser til slike handlinger.
  • Du gjør dette i større utstrekning eller over lenger tid enn du hadde beregnet.
  • Du har gjentatte forsøk på å redusere, kontrollere eller stoppe de seksuelt relaterte handlingene.
  • Du bruker mye tid på aktiviteter som er nødvendige for å gjennomføre den seksuelt relaterte handlingen
  • Du engasjerer deg ofte i de seksuelle/seksuelt relaterte handlingene, selv når man er forventet å oppfylle yrkesmessige, akademiske, sosiale eller hjemlige oppgaver/plikter.
  • Du oppgir eller reduserer viktige sosiale, yrkesmessige eller rekreasjonsmessige aktiviteter på grunn av de seksuelle/seksuelt relaterte handlingene.
  • Du fortsetter med de seksuelle/seksuelt relaterte handlingene i visshet om vedvarende eller gjentatte sosiale, finansielle, psykologiske eller fysiske problemer som forårsakes av handlingene.
  • Tolleransøkning: behov for å øke intensiteten eller frekvensen av de seksuelle/seksuelt relaterte handligene for å oppnå ønsket effekt, eller for å fortsette handlingen med samme intensitet – men med redusert effekt.
  • Rastløshet eller irritasjon når man forhindres i å engasjere seg i de seksuelle/seksuelt relaterte handlingene.
5) Man har hatt symptomer på problemet i minst en måned eller det har gjentatt seg over en lengre periode. 


Link til: Faglig bøker rundt avhengighet



5 kommentarer:

  1. da er vi to som er sexavhengige

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, merker jo mer jeg skriver jo flere tar kontakt rundt dette. Alltid hyggelig med tilbakemeldinger iallfall. Klem

      Slett
  2. Takk for en tankevekkende blogg! Det er mye skam og selvforakt knyttet til sexavhengighet, og ikke minst føler man seg så alene, fordi dette er så vanskelig å snakke om. Selv sliter jeg med motsetningen mellom lysten og skammen etterpå, som typisk kommer med en gang jeg har fått utløsning. Jeg har aldri blitt misbrukt eller opplevd traumatiske situasjoner, jeg har heller aldri hatt psykiske problemer og lever et stabilt og kjærlig familieliv, men kjenner meg veldig spaltet og komplisert når det gjelder seksualitet. Det er umulig å forklare det kort og enkelt i et kommentarfelt, men det gir i hvertfall godt å kunne lese andres tanker. Da føler jeg meg litt mindre alene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er ikke alene, og man trenger ikke ha opplevd store traumatiske opplevelser som liten, for å bli sexavhengig. Men jeg tror likvel at de fleste av oss har et usunt familie system. Det har iallfall jeg, med en far som ikke viste følelser og en mor som var overbeskyttende. Mine behov som liten ble likke helt dekket uansett. Og du.... ensomhet var en av grunnene til at jeg valgte sex. Men man kan ikke få bort følelsen av ensomhet, ved hjelp av sex. Tvert om, man føler seg desto enda mer alene etterpå.

      Slett
    2. Tror du er inne på noe vesentlig. Ufølsomhet og overbeskyttelse ser jeg på som to (veldig forskjellige) måter å ikke se et menneskes behov på. Det er altså en sosial utilstrekkelighet, men i forholdet foreldre-barn blir det ekstra vanskelig, fordi man er i så nær relasjon og maktforholdet er så skjevt. Som barn kan man ikke bare flykte fra den påvirkningen foreldrene har, samtidig som man er sårbar fordi man ikke har noe livserfaring å støtte seg på.

      Mine foreldre har alltid levd et godt liv sammen, men er ganske forskjellige som personer. At den forskjelligheten ble et problem for min egen identitet kan jeg si mye om, men når det gjelder sex ble det et kræsj mellom å være "skikkelig" som dem og nysgjerrig som jeg selv var.

      Løsningen ble at jeg ble skikkelig utad og nysgjerrig innad. Og jo mer nysgjerrig, desto mer skikkelig. Jeg lo sjelden av underbuksehumor, brukte ingen sjekketriks, ville ikke ha på meg moteklær eller klippe håret i en tøff frisyre. Jeg ville bare være ordentlig og spilte aldri på seksualitet i noen sammenheng; at jevnaldrende gjorde stikk motsatt føltes lavmåls og nedrig. Istedet levde jeg ut det seksuelle i skjul, der kunne jeg spille ut alle tanker og fantasier uten frykt for å bli avvist, kritisert eller ledd av. Det var behagelig og trygt, og fortsatt i dag er jeg glad for at jeg tross alt klarte å akseptere den andre siden av meg, bli kjent med kreftene inni meg og leve dem ut på noe vis, ellers er jeg redd jeg kunne ha endt opp med vonde fortrengninger og et nevrotisk liv.

      Samtidig var det en ensom tilværelse. Jeg var ikke noe populær, hverken blant jenter eller gutter, og hadde ingen kjæreste eller nær venn som kunne gi meg respons på slike tanker og følelser. Jeg var aldri meg selv helt ut, og foreldrene mine gav meg det inntrykket at seksualitet var noe uviktig og ganske platt, så da ble det å ta på seg masken til dem også.

      Jeg følte meg splittet. Seksualiteten ble det momentet i mitt liv som forente dag- og nattsiden av meg. Ved hjelp av seksualiteten levde jeg et rikt liv i korte øyeblikk, da jeg klarte å slippe kontrollen og nyte beruselsen kåtheten og orgasmen ga. Like etterpå kom skylden: Dette var galt mot meg, mot mine foreldre, mot alle jeg var glad i, mot det jeg trodde på og definerte meg som en del av, mot de gode idealer. Jeg ble flau over å ha fantasert om konkrete personer. Hvordan skulle jeg noengang kunne se dem i øynene etterpå? Jeg var redd de kunne lese alt ut øynene mine, at de allerede visste eller skjønte, og at jeg var et ynkelig, foraktelig vesen.

      Så møtte jeg endelig kjærligheten, min første kjæreste, som jeg nå er gift og har barn med. Det har vært - og er - en flott tid, jeg er virkelig heldig! Vi har vært et par i over 20 år, men det har tatt nesten alle de årene å komme så langt at jeg helt ut tør å fortelle om min seksualitet. Skåret i gleden er at hun ikke deler min nysgjerrighet, men jeg har i det minste noen å betro meg til.

      Skylden greier jeg imidlertid ikke helt å bli kvitt. På en måte kjenner jeg at jeg er fristet til å bebreide henne: "Hvorfor forventer du at jeg skal gi meg for dine sterkeste behov når du ikke kan gi deg for mine?" Men så blir det bare til dobbelt skyld, for jeg vil jo ha henne som hun er, som den ekte, uten maske. Å elske hverandre betyr at vi begge kan være ekte og sanne. Så må vi være glad i forskjelligheten og kanskje tåle ensomheten. Den er tross alt lettere å bære når vi slipper å gå med maske.

      Derfor har jeg bestemt meg for at i omgangen med mine barn skal jeg være en far som tør å være ekte og vise følelser, men fremfor alt ser barna som DE er, gi dem tillit og rom til å være selvstendige, og ellers være den tryggheten de søker etter i alle livets små og store finurligheter. Når seksualiteten en gang banker på døren deres, håper jeg det vil hjelpe dem til å tørre å være ekte og tro mot seg selv. Seksualitet kan være en fantastisk gave, men også en fryktelig plage. Å gå den vanskelige veien jeg selv gikk, håper jeg de slipper.

      Slett